GateGlam

Litt glamour, litt byliv, litt strøtanker, litt meg

Category: Bokanmeldelser

«Fifty Shades of Grey» – anmeldelse

Jaja, noen år etter alle andre i kjent stil, ga jeg meg endelig i kast med «Fifty Shades of Grey». Egentlig var det en tilfeldighet som forårsaket det; det var ikke en bok jeg egentlig hadde tenkt å lese, men på en langhelg i København gikk jeg plutselig tom for bøker. Jeg hadde nettopp gjort ferdig «The Woman Who Stole My Life» av Marian Keyes, som det hadde tatt mye kortere tid å lese enn antatt (note to self: Marian Keyes’ bøker tar alltid mye kortere tid å lese enn antatt), og der satt jeg. På ferie, uten bok. Det går jo bare ikke an. Jeg har alltid med meg ei bok i veska. So, what do do? Vel, siden  jeg befant meg i en europeisk hovedstad, burde jo det problemet være lettløst, ikke sant? Men den gang ei. Vi var i København i pinsehelga, og jeg gikk tom på lørdag ettermiddag en gang. Alle bokhandlene var stengt. På søndag tok vi turen til hovedbanegården og regnet med at de måtte ha en bokkiosk der. Men nei, ingen bokhandel, ingen bokkiosk, og etter mye om og men viste ekspeditøren på 7 Eleven meg en rack med danske Harlequin. Den ene handlet om kjærlighet på en forskningsstasjon på Sydpolen der vår heltinne faller for en kjekk, ung forsker. Nei takk, sa jeg. Hvorfor selger de ikke bøker på jernbanestasjonen, da? Leser ikke danskene bøker?

Deretter trålet vi sentrum på jakt etter en søndagsåpen bokhandel eller en kiosk a la Narvesen, hvor de kanskje har noen få bøker. Men nei, de eneste kioskene de har i København, er 7 Eleven, og bøker er ikke deres forte. Det begynte å regne, og vi gikk hjem. Så, etter mye googling tilbake på hotellet, øynet jeg nytt håp. Det var en bokkafe nord i byen som var åpen på søndag. Jeg sjekket åpningstidene på Google: «Open today», stod det. Flott. Vi la ut på nytt tokt under et opphold i regnet. Etter fem minutter begynte det å regne igjen. Nevnte jeg at vi ikke hadde med oss paraply? Vel, nok om det. Etter at vi hadde stått under tak på universitetsområdet til de verste bygene ga seg, kom vi endelig frem til bokkafeen. Den var åpen! Men «bokdelen» var stengt. Jeg spurte en ekspeditør hvorfor, og hun sa at kafeen var åpen på søndager, men det var ikke mulig å kjøpe bøker der da – men vi måtte for alle del bare finne oss et bord. Eh… So not the point. Hvorfor skriver dere ikke det på nettsiden, da? Eller på google-annonsen? Grmpfh.

Så da ga jeg opp å finne en papirutgave, men fikk en ny lys idé. Jeg kunne laste ned ei bok i pdf på laptopen min, og det er her «Fifty Shades of Grey» omsider kommer inn i bildet. Etter å ha besøkt flere nettsider med nedlasting hvor det hovedsakelig lå Harlequin på forsiden, gjorde jeg kort prosess og tok det beste jeg fant. Som var «Fifty Shades of Grey». Trodde jeg. Nå vet jeg at Harlequin ville vært mye bedre. Mer om det nedenfor.

Etter å ha lest «Fifty Shades» er det ett spørsmål som ikke vil slippe taket: Hvor dårlig kan en bok bli? Finnes det ikke fysiske begrensninger for slikt?

Jeg har lest mye shite i mitt liv, tro meg, deriblant flere Harlequin-bøker. Jeg tenkte at i verste fall var «Fifty Shades» som dem, men sannsynligvis litt bedre. Som en vanlig chicklit-bok,  kanskje. Den hadde jo tross alt solgt i mer enn 100 millioner eksemplarer. Da måtte den i det minste være underholdende, tenkte jeg. Lettlest. Morsom. Så feil  kan man ta. Ikke vet jeg hva de millionene på millionene av kvinner har tenkt på, men denne boka burde aldri ha vært en bestselger. Faktisk burde den aldri ha blitt gitt ut. Hva tenkte forleggerne på? Hva tenkte forfatteren Erika Mitchell på? Og hvorfor døde hun ikke av kjedsomhet underveis? Jeg måtte ha gjenopplivning med hjertestarter etter å ha lest boka, så hvordan må det ikke ha vært for henne, som skulle skrive hele denne skiten og så gå gjennom flere runder med redigering og språksjekk etterpå? Eller forresten, stryk det siste; det er rimelig åpenbart at den godeste Mitchell ikke tok seg bryet med å redigere noe i etterkant. Tanken på å måtte gå gjennom boka en gang til ble nok for mye for henne. Jeg kan for så vidt sympatisere med det.

Så for de få fornuftige menneskene som ikke har lest den – en liten introduksjon: «Fifty Shades of Grey» handler om collegejenta Anastasia Steel (pretentious name, anyone?), som skal intervju den unge, dødskjekke, spennende, styrtrike og litt farlige mangemillionæren og filantropen Christian Grey for skoleavisen. Anastasia er ei uerfaren, ubegavet og på alle måter totalt uinteressant ungjente med et usedvanlig dårlig ordforråd (hun er bokas jeg-person). I tillegg er hun helt abnormt klossete. Så klossete at jeg mistenker at det ikke er kløning i det hele tatt, men en eller annen form for epilepsi, for hun faller stadig om på gata helt uten å ha støtt borti noe. Eller det kan hende hun er så kalvbeint at hun greier å snuble i sine egne bein, hva vet jeg? Uansett, hele sjalabaisen begynner med at hun går på trynet over dørstokken når hun skal inn på kontoret til Christian for å intervjue ham. Dette vekker av en eller annen uforklarlig årsak Christian Greys interesse og begjær. (Hvis en fyr hadde begynt å begjære meg fordi jeg gikk på trynet foran ham, hadde jeg nok løpt for livet. Perv!). Anastasia løper naturligvis ikke for livet (da ville hun nok gjort ende på seg selv med all snublingen i høy hastighet) – hun fatter i stedet interesse for ham. I løpet av samtalen stotrer og stammer hun, tabber seg ut, rødmer, roter rundt, virker totalt uforberedt, stirrer ned på de kalvbeinte føttene sine og fremstår mer som en seksåring enn en person i begynnelsen av 20-årene. Og alt dette gjør at Grey blir stadig mer interessert! Som sagt, løp for livet.

Under samtalen kommer Christian med dårlig skjulte grisehentydninger som ville sklidd rett inn i et middels rorbuprogram, men Anastasia, stakkar, hun er jo jomfru (og ukysset også, om jeg ikke husker helt feil) og skjønner ingenting. Ikke bare har hun aldri begjært en mann, aldri onanert, aldri kysset og aldri hatt kjæreste, men hun har tydeligvis også levd hele livet forskånet fra filmer, tv-serier, bøker og blader hvor sex er et tema – for hun skjønner overhodet ikke hva han prater om. Christian, på sin side, er ikke bare seksuelt erfaren og glad i på-kanten-humor, han har en ting for BDSM. As in, driver ikke med annet. Han skriver sexkontrakter med partnerne sine, vil bestemme hva de skal spise og kle seg i, nekter å dele soverom med dem og liker å henge dem fra taket og piske dem.

Vel, det går som det alltid går i en slik situasjon: De to skjønner at de er fullstendig ukompatible og går hver til sitt for så å aldri møtes igjen. Øh… not. De to innleder selvfølgelig et forhold, som leder til side opp og side ned med de kjedeligste og mest klossete sexbeskrivelsene du kan tenke deg. Nei, det var feil. Det er mye kjedeligere enn du noen gang kunne forestilt deg. Hvordan er det mulig å gjøre sex så kjedelig? Siden dette føres i Anastasias penn, beskrives alt med barnslige eufemismer som «down there» og «his considerable length». For ikke å snakke om «oh my», som er Anastasias standardrespons på absolutt alt som skjer med henne i dette livet, inkludert den første orgasmen. Flere lesere har talt hvor mange ganger Anastasia sier «oh my» i løpet av boka. Svaret er 72 ganger. «Jeez»? 81 ganger. Fortsatt relativt beskjedent sammenlignet med kraftuttrykket «crap», som hun tar i bruk hele 92 ganger. For å sitere leseranmeldelsen jeg nettopp lenket til: «which, depending on the severity of the circumstances, can be intensified to «holy crap,» «double crap,» or the ultimate «triple crap». And this is only part one of a trilogy… If I wrote like that, I’d use a pseudonym too.» Preach, sistah.

Så hvis du er into BDSM eller bare liker å plage deg selv (de to henger muligens sammen?), fikk du kanskje lyst til å lese boka nå? Eller kanskje du er litteraturstudent og grunner på det tidløse spørsmålet: Hvor dårlig kan en bok bli?

I så fall kan du klikke på bildet under. Til salgs for en røverpris av kr 144:

Facebooktwitterpinterestmail

Jeg har lest: Orkideens hemmelighet

I julen har jeg gått for easy-lektyre, inspirert av siste sesong av Downton Abbey, og lest «Orkideens hemmelighet» av Lucinda Riley.

Jeg er en sucker for britisk herregårdsromantikk, og BBCs televisering av «Stolthet og fordom» på 90-tallet er en av mine absolutte tv-favoritter. Hvem elsker ikke Colin Firth som Mr Darcy? Hvem elsker ikke Mr Darcy punktum?

Så jeg prøver innimellom å lese nye bøker som skal være i samme genre, men uten å gjenfinne helt den samme stemningen. «Snobs» av Julian Fellowes (altså mannen bak «Downton Abbey») er vel en av de jeg har likt best.

Men nå, altså: Orkideens hemmelighet.

Bildet er klikkbart og tar deg rett til produktet.

Boken starter med et møte med søstrene Julia og Alicia Forrester, som er ulike som dag og natt. Julia er en mørk skjønnhet med olivenfarget hud, ravnsvart hår og kunstneriske evner, og hun er fra seg av sorg fordi hun nettopp har mistet både sønnen og mannen i en bilulykke. Alicia er den blonde, pliktoppfyllende storesøsteren, som forsøker å trøste Julia i sorgen.

De drar på auksjon på godset «Wharton Park», hvor famlien deres har vært tjenere i generasjoner. Nå skal «Wharton Park», som har gått i arv til en fjern slektning, selges pga. finansielle vanskeligheter. Der møter de den nye lorden, som er en fjern slekning av den tidligere godseierfamilien. Lord Kit Crawford viser seg å være ung, kjekk og sympatisk, men bærer på sin egen triste historie.

Vi får også flere tilbakeblikk til tiden rundt andre verdenskrig, hvor Julias bestemor var tjenestejente for den nye lady Wharton og fikk nært innblikk i tragediene som omspant det unge adelsparet.

Det mest spennende med Orkideens hemmelighet er ikke kjærlighetshistorien(e) som utspinner seg, men heller at det er et slags lag på lag med hemmeligheter, som glir som understrømmer gjennom historien og til slutt nøster seg pent sammen til en perfekt, liten knute.

«En klassisk good-read», som det står på forsiden. Anbefales til alle som aldri kan få nok av britisk adel og herregårdsromantikk.♥

 

Facebooktwitterpinterestmail

Sist lest

Den siste boka jeg leste var «Revenge Wears Prada» av Lauren Weisberger. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg leste den forrige også, altså DEN forrige du vet, nemlig «The Devil Wears Prada» – Laurens «instant ticket to fame», senere filmatisert med Anne Hathaway og den formidable Meryl Streep i hovedrollene. (Og jammen viser det seg ikke at det finnes et metalcore band oppkalt etter boka også – who knew?)

Så ble det stille fra Lauren Weisberger i noen år, men da jeg sjekket bioen hennes nå, viste det seg at hun har utgitt et aldri så lite knippe romaner i de ti årene som har gått, men ingen av dem ble noen stor suksess. Cue oppfølgeren til The Devil Wears Prada, altså.

Jeg må innrømme at jeg var sånn måtelig begeistret for den første boka. Det var noe litt bedrevitende og irriterende over Andrea Sachs som jeg aldri helt greide å sette fingeren på, men som heldigvis ble luket ut i filmen, som er en av forholdsvis få filmer som er mye bedre enn boka den bygger på. Blant annet hadde de tatt bort det lettere trailertrash-aktige «Fuck you!» – klimakset fra boka. (Med det samme jeg driver og disser Lauren Weisberger, passer det seg vel å lenke til Kate Betts kjente totalslakt i NY Times.)

Forhistorien er vel kjent for de fleste? Lauren Weisberger var ei jente fra en småby utenfor New York som var så heldig å lande drømmejobben for alle moteinteresserte jenter, nemlig jobben som personlig assistent for den legendariske Anna Wintour i amerikanske Vogue. Problemet var bare at Lauren ikke var moteinteressert, hun foraktet slike overfladiske sysler og ville mye heller være skribent i The New Yorker. Denne fullstendige bristen mellom Laurens egne aspirasjoner og den jobben tusenvis av andre jenter ville drept for, førte til mye sorg og bedrøvelse for Lauren det året hun jobbet i Vogue, men endte til slutt med rikdom og berømmelse, idet hun bestemte seg for å henge ut sin tidligere arbeidsgiver i en dårlig tilslørt roman-a-clef.

Javel, nok om forhistorien. Den observante leser spør seg sikkert hvorfor i all verden jeg gidder å lese oppfølgeren til en bok jeg likte så dårlig i utgangspunktet, og svaret er selvfølgelig at som den glamourelskeren jeg er, hopper jeg på enhver anledning til å lese om motebransjen i New York og livet på Manhattans upper east side, og den første Prada-boka var full av intern sladder og ferske referanser både til designere og kjendiser. Slikt kan vi like som lett sommerlektyre for late dager på stranda, am I right?

Den andre djevleboka er det dessverre dårligere stelt med på dette punktet. Siden Lauren Weisberger forlot sin forhatte arbeidsgiver Anna Wintour for omlag ti år siden, har hun ført et stille og tilbaketrukket liv med mann og to småbarn i Connecticut, og småbarnslivet låner seg  åpenbart ikke lett til saftig sladder og sylskarp trendfølelse. Referansene føles utdaterte, som noe en husmor i Connecticut kan ha googlet seg frem til, og Andrea Sachs har dessverre ikke blitt mindre bedrevitende og irriterende med årene. I stedet har hun gjennomgått en aldri så liten transformasjon til småbarnsmor. Nå er det barselgrupper og ammetåke som gjelder, og her er åpenbart Lauren Weisberger på hjemmebane.

The DevilSå hvis du er en av dem som syntes Camilla Läckberg var underholdende frem til ammetåka la seg som et tungt teppe over Fjällbacka, så er det fare for at du ikke vil like denne boka heller. Men hvis du derimot synes Camilla Läckberg er som en god årgangsvin som bare blir bedre og bedre med årene, er det gode muligheter for at du vil finne en ny favoritt i Lauren.

Lauren Weisbergers «Revenge Wears Prada» er i handelen nå og fås kjøpt med 30 % rabatt (klikk på bildet, så kommer du rett til nettbutikken).

Facebooktwitterpinterestmail

© 2017 GateGlam

Theme by Anders NorenUp ↑