I dag kom jeg over denne teksten: «Frankie Goes to Hollywood: Two Tribes – Lyden av 1984». Og det var alt som skulle til for å sende meg tilbake til 1984, dette jubelåret midt i det sorgløse 80-tallet, året som fremfor noe symboliserer jappetidens høydepunkt og partykulturens klimaks. Så til de grader at det faktisk har gitt opphav til et eget uttrykk for grenseløs festing.

80-tallet var synthpop, gaypride, skulderputer, gullknapper, champagne, kokain og aksjer. Reagan styrte i USA, Thatcher styrte i Storbritannia,  og i lille Norge ble Arne Treholt i 1984 arrestert i det som skulle bli Norges-historiens største spionsak. På teknologifronten var årets største nyheter Mac og Crack  – til henholdsvis stor glede og sorg for ettertiden.

80-tallet var det første tiåret hvor homofile virkelig hadde mulighet til å «flaunte» sin seksualitet, og stjerner som Frankie Goes to Hollywood, Boy George og Elton John ledet an med eksotiske klær og tilsvarende livsstil.

Mange av de største artistene i moderne tid var med og preget 1984 med megahits – tenk David Bowie, Michael Jackson, Madonna, Prince og U2. Men også mange mindre formidable artister står igjen som symboler for denne epoken, nettopp fordi de symboliserer den ukuelige livsgleden og fremtidsoptimismen i 1984, dette året som var selve rosinen i 80-tallspølsa – artister som Frankie Goes to Hollywood, Duran Duran, Wham, The Cure, Boy George, Nena, Cyndi Lauper, Tina Turner, Billy Idol og Alphaville, for å nevne noen. Udødelige hits som «Wake Me Up Before You Go-Go», «Like a Virgin», «Girls Just Want To Have Fun», «Uptown Girl», «Purple Rain», «What’s Love Got To Do With It» og «Forever Young» kom ut dette året, og alle bærer i seg tidsånden fra 1984. Ifølge både Rolling Stone Magazine og Billboard.com er 1984 «pop’s greatest year ever». Dette var året MTV avholdt sin første «Music Awards», og den aller første skandalen var et faktum idet Madonna lå og vred seg på scenen i en brudekjole som viste undertøyet.

Selv om jeg var liten på den tiden, husker jeg fargene, det prangende og uniseksuelle visuelle uttrykket og lyden av den nye elektroniske musikken. Moten var feminin etter dagens standard, klærne var pompøse, ekstravagante og sprudlende fargeksplosjoner, og ansiktssminken sterk og dramatisk på både menn og kvinner. Det jeg liker aller best ved tidlig 80-tall, er den uredde fargebruken. Og dette er kanskje litt juks siden videoen er fra 1982, men… jeg bare MÅ ta med «Rio» av Duran Duran for å illustrere dette med fargene. Just take me there, sier jeg bare.

 

Det var ikke bare homofili som fikk sitt gjennombrudd i populærkulturen i 1984. Det skjedde også en revolusjon mht. afroamerikaneres synlighet og påvirkning. Michael Jackson og Lionel Ritchie banet vei som to av de mest spilte artistene gjennom året, og på TV-skjermen hadde «The Cosby Show» premiere. Dette var den første tv-serien som fremstilte afroamerikanere som ressursterk middelklasse. Og bare noen måneder senere, inn i 1985, skulle underskjønne Whitney Houston brakdebutere og sette en trend for et nytt, sort skjønnhetsideal og bidra til å gjøre afroamerikansk kultur mainstream.

Tilbake til The Cosby Show, husker dere hvordan Denise Huxtable gikk kledd? Vide, bohemske klær i knallsterke kontrastfarger, hodeplagg, fotside skjørt eller haremsbukser. Ganske friskt sammenlignet med antrekkene i en standard amerikansk sitcom i dag:

Denise Huxtable er fortsatt inspirerende, og hennes innflytelse som moteikon står seg.

En annen populær TV-serie som hadde premiere i 1984, var Miami Vice:

Elsk på logoen, fargene, bilene, båtene og ikke minst 1984-utgaven av Don Johnson

I 1984 var Dynastiet på høyden av sin popularitet. Det var det tredje mest sette TV-showet i USA, og dritkjekke Dex Dexter (Michael Nader) entret scenen som Alexis’ elsker. Også her var det mye moteinspirasjon å hente, selv om moteikon nr. 1, Pamela Sue Martin, dessverre nettopp hadde forlatt showet. Dette var før ungdomsfetisjen tok helt av i populærkulturen; den kvinnelige hovedpersonen var 51 år gammel, men gikk likevel for å være en strålende skjønnhet, kledde seg i haute couture og tok seg stadig nye elskere.

Noe av det som var litt fint med TV-monopol, var at alle så på det samme, så det var helt vanlig å diskutere utviklingen neste dag. Ikke bare vi ungene levde oss inn i serien, men de voksne også. Vi lekte Dynastiet med barbiedukkene, og foreldrene våre snakket om det med med naboen. – Nei og nei, den Sammy Jo, sukket de og ristet på hodet. Carrington-familien var våre fjerne slektninger i USA som vi alle var engasjert i.

Og mens vi er inne på populærkultur, en av årets mest populære filmer var «Ghostbusters», og tittelmelodien av Ray Parker Jr. var en av de mest populære låtene. «Karate Kid» og «Sixteen Candles» var andre blockbustere, og «The Terminator» fra samme år har oppnådd ikonisk status i ettertid. Og la oss for all del ikke forbigå i stillhet ikke mindre enn to ikoniske musikkfilmer som hadde premiere det året:

«Amadeus» (Miloš Forman)

«Purple Rain» (Albert Magnoli)

James Orbesen i Guernica Magazine har skrevet en artikkel om vår «past obsession», en artikkel som symptomatisk nok bærer overskriften «Let’s Party Like It’s 1984». Orbeson mener at nåtidens populærkultur klamrer seg til fortiden, og det er det kanskje noe i. Vi kjører re-runs av TV-serier fra 90-tallet (tenk SATC og Friends) og fester til musikken fra 80-tallet – også kidsa, som ikke en gang var påtenkt på den tiden.

Er det en epoke jeg skulle ønske jeg kunne fått oppleve som ung voksen, så er det tidlig 80-tall. Diskotek, powerdressing, leggvarmere, champagnen som fløt på Barock, Fredriksen som inngikk skipskontrakter på servietter på Theatercafeen, og en økonomi som gikk opp, opp, opp.  Wikipedia sier at «nordmenn levde på en selvtillitsbølge man aldri hadde sett tidligere». I 1984 basket alle i troen på at treet skulle vokse helt inn i himmelen, og at festen ingen ende ville ta. Fire år senere smalt det som kjent, og deretter kom det postmoderne 90-tallet med ironisk distanse til alt mulig.

Jeg avslutter denne turen ned minnenes sti med en låt som symboliserer alt det beste ved 1984 – musikken, håret, klærne, attituden og livsgleden.


 Alle bilder er gjengitt via hotlink.

Facebooktwitterpinterestmail