GateGlam

Litt glamour, litt byliv, litt strøtanker, litt meg

«Fifty Shades of Grey» – anmeldelse

Jaja, noen år etter alle andre i kjent stil, ga jeg meg endelig i kast med «Fifty Shades of Grey». Egentlig var det en tilfeldighet som forårsaket det; det var ikke en bok jeg egentlig hadde tenkt å lese, men på en langhelg i København gikk jeg plutselig tom for bøker. Jeg hadde nettopp gjort ferdig «The Woman Who Stole My Life» av Marian Keyes, som det hadde tatt mye kortere tid å lese enn antatt (note to self: Marian Keyes’ bøker tar alltid mye kortere tid å lese enn antatt), og der satt jeg. På ferie, uten bok. Det går jo bare ikke an. Jeg har alltid med meg ei bok i veska. So, what do do? Vel, siden  jeg befant meg i en europeisk hovedstad, burde jo det problemet være lettløst, ikke sant? Men den gang ei. Vi var i København i pinsehelga, og jeg gikk tom på lørdag ettermiddag en gang. Alle bokhandlene var stengt. På søndag tok vi turen til hovedbanegården og regnet med at de måtte ha en bokkiosk der. Men nei, ingen bokhandel, ingen bokkiosk, og etter mye om og men viste ekspeditøren på 7 Eleven meg en rack med danske Harlequin. Den ene handlet om kjærlighet på en forskningsstasjon på Sydpolen der vår heltinne faller for en kjekk, ung forsker. Nei takk, sa jeg. Hvorfor selger de ikke bøker på jernbanestasjonen, da? Leser ikke danskene bøker?

Deretter trålet vi sentrum på jakt etter en søndagsåpen bokhandel eller en kiosk a la Narvesen, hvor de kanskje har noen få bøker. Men nei, de eneste kioskene de har i København, er 7 Eleven, og bøker er ikke deres forte. Det begynte å regne, og vi gikk hjem. Så, etter mye googling tilbake på hotellet, øynet jeg nytt håp. Det var en bokkafe nord i byen som var åpen på søndag. Jeg sjekket åpningstidene på Google: «Open today», stod det. Flott. Vi la ut på nytt tokt under et opphold i regnet. Etter fem minutter begynte det å regne igjen. Nevnte jeg at vi ikke hadde med oss paraply? Vel, nok om det. Etter at vi hadde stått under tak på universitetsområdet til de verste bygene ga seg, kom vi endelig frem til bokkafeen. Den var åpen! Men «bokdelen» var stengt. Jeg spurte en ekspeditør hvorfor, og hun sa at kafeen var åpen på søndager, men det var ikke mulig å kjøpe bøker der da – men vi måtte for alle del bare finne oss et bord. Eh… So not the point. Hvorfor skriver dere ikke det på nettsiden, da? Eller på google-annonsen? Grmpfh.

Så da ga jeg opp å finne en papirutgave, men fikk en ny lys idé. Jeg kunne laste ned ei bok i pdf på laptopen min, og det er her «Fifty Shades of Grey» omsider kommer inn i bildet. Etter å ha besøkt flere nettsider med nedlasting hvor det hovedsakelig lå Harlequin på forsiden, gjorde jeg kort prosess og tok det beste jeg fant. Som var «Fifty Shades of Grey». Trodde jeg. Nå vet jeg at Harlequin ville vært mye bedre. Mer om det nedenfor.

Etter å ha lest «Fifty Shades» er det ett spørsmål som ikke vil slippe taket: Hvor dårlig kan en bok bli? Finnes det ikke fysiske begrensninger for slikt?

Jeg har lest mye shite i mitt liv, tro meg, deriblant flere Harlequin-bøker. Jeg tenkte at i verste fall var «Fifty Shades» som dem, men sannsynligvis litt bedre. Som en vanlig chicklit-bok,  kanskje. Den hadde jo tross alt solgt i mer enn 100 millioner eksemplarer. Da måtte den i det minste være underholdende, tenkte jeg. Lettlest. Morsom. Så feil  kan man ta. Ikke vet jeg hva de millionene på millionene av kvinner har tenkt på, men denne boka burde aldri ha vært en bestselger. Faktisk burde den aldri ha blitt gitt ut. Hva tenkte forleggerne på? Hva tenkte forfatteren Erika Mitchell på? Og hvorfor døde hun ikke av kjedsomhet underveis? Jeg måtte ha gjenopplivning med hjertestarter etter å ha lest boka, så hvordan må det ikke ha vært for henne, som skulle skrive hele denne skiten og så gå gjennom flere runder med redigering og språksjekk etterpå? Eller forresten, stryk det siste; det er rimelig åpenbart at den godeste Mitchell ikke tok seg bryet med å redigere noe i etterkant. Tanken på å måtte gå gjennom boka en gang til ble nok for mye for henne. Jeg kan for så vidt sympatisere med det.

Så for de få fornuftige menneskene som ikke har lest den – en liten introduksjon: «Fifty Shades of Grey» handler om collegejenta Anastasia Steel (pretentious name, anyone?), som skal intervju den unge, dødskjekke, spennende, styrtrike og litt farlige mangemillionæren og filantropen Christian Grey for skoleavisen. Anastasia er ei uerfaren, ubegavet og på alle måter totalt uinteressant ungjente med et usedvanlig dårlig ordforråd (hun er bokas jeg-person). I tillegg er hun helt abnormt klossete. Så klossete at jeg mistenker at det ikke er kløning i det hele tatt, men en eller annen form for epilepsi, for hun faller stadig om på gata helt uten å ha støtt borti noe. Eller det kan hende hun er så kalvbeint at hun greier å snuble i sine egne bein, hva vet jeg? Uansett, hele sjalabaisen begynner med at hun går på trynet over dørstokken når hun skal inn på kontoret til Christian for å intervjue ham. Dette vekker av en eller annen uforklarlig årsak Christian Greys interesse og begjær. (Hvis en fyr hadde begynt å begjære meg fordi jeg gikk på trynet foran ham, hadde jeg nok løpt for livet. Perv!). Anastasia løper naturligvis ikke for livet (da ville hun nok gjort ende på seg selv med all snublingen i høy hastighet) – hun fatter i stedet interesse for ham. I løpet av samtalen stotrer og stammer hun, tabber seg ut, rødmer, roter rundt, virker totalt uforberedt, stirrer ned på de kalvbeinte føttene sine og fremstår mer som en seksåring enn en person i begynnelsen av 20-årene. Og alt dette gjør at Grey blir stadig mer interessert! Som sagt, løp for livet.

Under samtalen kommer Christian med dårlig skjulte grisehentydninger som ville sklidd rett inn i et middels rorbuprogram, men Anastasia, stakkar, hun er jo jomfru (og ukysset også, om jeg ikke husker helt feil) og skjønner ingenting. Ikke bare har hun aldri begjært en mann, aldri onanert, aldri kysset og aldri hatt kjæreste, men hun har tydeligvis også levd hele livet forskånet fra filmer, tv-serier, bøker og blader hvor sex er et tema – for hun skjønner overhodet ikke hva han prater om. Christian, på sin side, er ikke bare seksuelt erfaren og glad i på-kanten-humor, han har en ting for BDSM. As in, driver ikke med annet. Han skriver sexkontrakter med partnerne sine, vil bestemme hva de skal spise og kle seg i, nekter å dele soverom med dem og liker å henge dem fra taket og piske dem.

Vel, det går som det alltid går i en slik situasjon: De to skjønner at de er fullstendig ukompatible og går hver til sitt for så å aldri møtes igjen. Øh… not. De to innleder selvfølgelig et forhold, som leder til side opp og side ned med de kjedeligste og mest klossete sexbeskrivelsene du kan tenke deg. Nei, det var feil. Det er mye kjedeligere enn du noen gang kunne forestilt deg. Hvordan er det mulig å gjøre sex så kjedelig? Siden dette føres i Anastasias penn, beskrives alt med barnslige eufemismer som «down there» og «his considerable length». For ikke å snakke om «oh my», som er Anastasias standardrespons på absolutt alt som skjer med henne i dette livet, inkludert den første orgasmen. Flere lesere har talt hvor mange ganger Anastasia sier «oh my» i løpet av boka. Svaret er 72 ganger. «Jeez»? 81 ganger. Fortsatt relativt beskjedent sammenlignet med kraftuttrykket «crap», som hun tar i bruk hele 92 ganger. For å sitere leseranmeldelsen jeg nettopp lenket til: «which, depending on the severity of the circumstances, can be intensified to «holy crap,» «double crap,» or the ultimate «triple crap». And this is only part one of a trilogy… If I wrote like that, I’d use a pseudonym too.» Preach, sistah.

Så hvis du er into BDSM eller bare liker å plage deg selv (de to henger muligens sammen?), fikk du kanskje lyst til å lese boka nå? Eller kanskje du er litteraturstudent og grunner på det tidløse spørsmålet: Hvor dårlig kan en bok bli?

I så fall kan du klikke på bildet under. Til salgs for en røverpris av kr 144:

Facebooktwitterpinterestmail

8 Comments

  1. Førsteinntrykket i det anmeldelse av 50 shades of crap var det første som møtte meg: Herregud og Jesus, hva slags blogg har jeg klikket meg inn på nå? ?

    Så kom jeg, ganske raskt, til spørsmålet hvor dårlig kan en bok bli, og da var vi mer inne i dette sporet: <3 😀 ????? <3

    Kort oppsummert, jeg liker bloggen og sier meg veldig enig i anmeldelsen. 🙂

    • GateGlam

      7. juli 2016 at 20:19

      Hihi, takk 🙂
      Denne bloggen skal riktignok være lettbeint underholdning, men du kødder ikke med bøkene mine, he he he.

      • Fin holdning! ? Dette minner meg forøvrig om den gangen jeg fikk en fiks ide og endte opp med å måtte lese hele Twilight-serien for en semesteroppgave. Det gjorde vondt. Og det faktum at 50 shades startet som erotisk Twilight-fanfiction med bdsm-twist, sier vel alt man trenger å vite. ?

        • GateGlam

          8. juli 2016 at 09:22

          Ja, det gjør i grunnen det 🙂
          Har heldigvis aldri prøvd meg på Twilight-bøkene, men så den første filmen, og den var også helt sjokkerende dårlig, sånn at man nesten ikke kan fatte at den faktisk har blitt populær. Elendige skuespillere, elendig dialog, lite og usammenhengende handling… «Grey» er derimot i en liga for seg. Tror jeg. Håper jeg..

  2. Hahaha, den var da ikke så ille?

    Altså, ingen klassiker klassiker men helt grei å tygge seg igjennom.
    Avdelingholt/ Anja Holt recently posted…Men kjære deg, for et språk?My Profile

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

CommentLuv badge



Blogglistenhits DFC1F6CE-AE34-4D56-B2852BAAF9DE1899-5AAD9EF9-6AF0-411E-879A2FDB7040A81D

© 2017 GateGlam

Theme by Anders NorenUp ↑